29 May, 2011

One month...

...since last time I blogged.
It might be a record.
But as a friend said:
"Blogging is supposed to be fun
and not a duty"...
She is right.
I have just been lacking the spirit for writing.


This week I came back home
after 2 weeks in Norway.

I saw my four beautiful, Norwegian grandchildren,
and they sure give me a lot of joy!

But the main purpose with this short trip
was to pack up my beloved sons belongings.
I walked in his last footsteps...
Saw his last cup of green tea on the table....
Listened to his music...


Memories of a much to short life
are now stored away,
some of them I will take a better look at later.
Small steps, little by little...


It has been six months now,
almost seven.
It is still so fresh, so unreal, so hard to understand.

9 comments:

Ninne said...

Så vakre ord
så vakre bilder!

Varm klem til deg fra meg...

Fríða said...

ja, det tager tid, og det er da også som det skal være. det vigtige er at give sig selv lov til at tage den tid man har brug for.
kh.fra Island
Frida

Ruth said...

((((((((((((((((((Randi))))))))))))))

cindy said...

I am so sorry for your loss. How difficult it must be. My thoughts are with you.

Anonymous said...

Du har i alle fall en egen evne til å beskrive i ord og bilder så selv sorgen blir vakker.

Ragnhild said...

For et tungt besøk dette må ha vært, Randi - så tungt å pakke bort minner om sønnen din..., men samtidig et lyst besøk med koselig samvær med barnebarna som bor så langt borte fra deg...
Stor klem

sipusa said...

Å, seks måneder er jo ingenting...masse varme tanker til deg. Sant som det skrives her, du skriver vakkert, men sorgen er vel verken vakker eller noe annet, den bare er.

Rani said...

Randi, I don't know how I could have missed this. I did not realize you have taken such a tremendous loss. I am so sad and so sorry to hear this, although late. There are no words to tell you how sorry I am. He sounds like an amazing man. An amazing son.

Thinking of you!

T said...

I visit your blog frequently and although we have never met and I don't often leave comments - I can't help but feel tremendous sadness regarding the loss of your son. You are in my thoughts and prayers.